Når den tegnspråklige kommunikasjonen blir digitalisert møter vi en rekke nye utfordringer som endrer på turtakingen, dybden i kommunikasjon og ikke minst tegnrommet.
Å kommunisere visuelt, med tegnspråk, byr på noen spesielle utfordringer når møterommet blir digitalt. Foto: Ragna Huse
Tekst: Morten Stahl Sletten, Ragna Huse og Magnhild Rød Michalsen
Film & foto: Ragna Huse og Morten Stahl Sletten
Du fyller på morgenkaffen din, og går mot hjemmekontoret. Tar en kjapp titt i speilet på veien, gjør håret litt mindre rufsete og dobbeltsjekker at du faktisk har på deg bukse. Du plasserer deg på det som nå er kontorstolen din, og slår på PC-en. Nå er det ett minutt igjen til videomøtet begynner. Du tar noen sipp av kaffekoppen, trykker på «Bli med», og blir kastet inn i en digital møteverden hvor alle er inni små bokser. Gjerne med en kritthvit strand i bakgrunnen.
Klikk og bli med: Veien til kontoret og dagens møter har blitt kortere for mange.
Dette er en typisk morgen for de som har jobbet på hjemmekontor den siste tiden. Nå møtes vi digitalt overalt, i hele verden og på alle språk. Disse samtalene foregår annerledes enn samtaler der man er fysisk til stede. Endringene i kommunikasjonen er ulike, avhengig av språket som snakkes. Å kommunisere visuelt, med tegnspråk, byr på noen spesielle utfordringer når møterommet blir digitalt.
Når samtalene foregår på tegnspråk, som er visuelle språk, får det en rekke konsekvenser. Tegnspråk er et tredimensjonalt språk (3D), og med videokommunikasjon kommuniseres det kun i to dimensjoner (2D). Tenk deg en helt vanlig terning; i 2D sees den kun som en firkant, mens man i 3D ser en firkant med dybde, eller rettere sagt, en kube.
Hvordan påvirker 2D tegnspråket og kommunikasjonen mellom tegnspråkbrukerne? Hvilke utfordringer møter tegnspråklige når de kun har en liten boks å kommunisere i *? Hvordan påvirkes personer som for tiden kun lærer seg tegnspråk i en boks? Og hvordan blir samtaleferdighetene utviklet om man bare lærer å få oppmerksomheten når man skal si noe på tegnspråk med «raise hand», i stedet for den typiske vinkingen?
Hør på meg: "Raise hand" erstatter vinking i større møter.
Signo jobber med å implementere «Signomodellen», vår egen modell for tegnspråkopplæring av våre ansatte som ikke kan nok tegnspråk. Ett element i opplæringen er kurs, som nå kun tilbys digitalt. Vi lurer på hvilke konsekvenser det har for de nyansattes læring når undervisningen kun skjer i to dimensjoner.
Hilde Gjermundrød og Eva Abildgaard jobber som fagledere for «Signomodellen». Vi har spurt dem, selvsagt på video, hvilke konsekvenser de opplever i situasjonen.
– Hva tenker dere er de største forandringen med å kommunisere på tegnspråk på skjerm?
Hilde svarer at kurs- og utviklingsavdelingen ser tendenser til at vi bruker større tegn og større ordbilde. Bildekvaliteten påvirker hvordan tegn og ordbilde blir. Vi bruker tegn som er tilpasset ferdighetsnivået til den vi kommuniserer med og bildekvaliteten i samtalen.
Tilpasninger: Oppfatter du meg?
- Det er også noen fordeler. Fysiske, smale møterom gjør det vanskelig å se hva som blir sagt av andre personer på samme rad. Ofte bøyer man seg automatisk frem for å se personen som snakker, men da gjør man det vanskeligere for personen bak seg igjen. Og slik fortsetter det til personen lengst bak ender opp med å ikke se noe. På digitale møter stiller alle likt, sier Hilde.
Vi vil her vise noen eksempler på utfordringer med digital boks-kommunikasjon og hvordan disse løses.
I en boks: Hvordan påvirker en slik boks vår kommunikasjon?
En del tegn fungerer ikke på samme måte i 2D. Når vi ikke ser dybde i bildet kan det være vanskelig å se hva som sies da mange tegn har bevegelse fremover eller bakover som en del av tegnet. Dette løses ved at den som snakker vrir seg litt på skrå slik at det skal være mulig å se bevegelsens retning på skjermen.
- Når vi underviser nye tegnspråkbrukere nå, bruker vi ekstra ressurser på å gjøre elevene oppmerksom på tegn som er i det du kaller for 2D. Man må være obs på å vise tegnene fra flere vinkler, og gjerne sitte litt på skrått, sier Eva.
Fra 2D til 3D: Vis tegnene fra flere vinkler, gjerne på skrå.
Tegnrommet, det fysiske området tegnene kan utføres i, endres til en boks. Noen tegn utføres normalt sett på et sted som er utenfor skjermbildet, for eksempel tegnet for HUND som er plassert på låret. (Man slår seg på låret to ganger)
Hund: Slik vi vanligvis sier det.
Dette kan løses på ulike måter; noen reiser seg opp for å få låret i bildet, andre skifter til et annet tegn for hund som er plassert et annet sted og andre igjen peker ned på låret og utfører tegnet høyere opp.
Hund tilpasset: Samme tegn er tilpasset boksen
Ny hund: Eller så kan man bruke et annet tegn for hund som passer bedre i boksen.
Tegn som har en stor bevegelse, for eksempel tegnet for KJOLE, som vanligvis gjøres fra skulder til mage og så utover, stoppes ofte høyere opp enn normalt fordi bevegelsen ellers vil komme utenfor skjermbildet. Her brukes ulike løsninger, som fører til endring i språket.
Kjole: Slik tegnet vanligvis utføres.
Kjole tilpasset: Her er tegnet tilpasset boksen.
- Når man er online, kan man føle det som man er inni en pappboks, da blir man forhindret i å snakke «normalt». Jeg føler at man kan snakke mer «riktig» når bildet står horisontalt enn når man kommuniserer vertikalt fordi vertikalt blir bildet så smalt. Lokalisasjoner blir uansett mindre og ulike referansepunkter blir «presset inn» i et lite tegnrom, sier Eva.
- Ja, når vi bruker lokalisasjonen, har vi et mindre rom å plassere tegnene i enn vanlig. Det gjør at lokalisasjonen blir mer begrenset og tegnene må utføres på mindre plass enn normalt samtidig som de må være tydeligere, sier Hilde.
Trangt: Begrenset lokalisasjon.
Vi ser også at mange prater om «Zoom fatigue», altså det å bli psykisk og fysisk sliten av å stirre på en skjerm.
- Dette er det døve har pratet om lenge. Man følger med på alt som skjer på skjermen, og det gjør at hjernen overarbeider, sier Hilde Gjermundrød.
Forskning fra Stanford University påpeker at det å stirre intenst på ansikter og å se seg selv snakke er fryktelig slitsomt. Hjernen jobber også på høygir med å tolke og formidle riktig non-verbalt kroppsspråk. I tillegg påpeker de at kroppen er mindre mobil, vi sitter i ro og ser rett inn i en skjerm.
Løsningene forskerne foreslår for å motvirke dette hjelper dessverre ikke tegnspråklige. Ikke kan de hvile blikket, slå av kamera eller bevege seg rundt under møtet. I Signo anbefales alle som sitter foran skjerm om å ta pauser mellom møtene, gå en tur og tøye og strekke kroppen i løpet av arbeidsdagen. Møteledere oppfordres til å ta hyppige og regelmessige pauser. Skjermmøter kommer vi uansett ikke bort fra med det første.
Eksemplet i starten av teksten med «raise hand» er nok litt satt på spissen. I opptil middels store møter, med erfarne tegnspråklige, brukes denne funksjonen sjelden. Da vinkes det heller i kameraet eller man holder opp hånden. I større møter eller i møter med tegnspråktolker, er det nødvendig med en viss kontroll og talestyring for å unngå totalhavari.
I fysiske tegnspråklige samtaler med flere enn to ville man brukt blikket, kroppens vridning og eventuelt peking for å vise hvem man snakker til. På skjerm fungerer ikke dette som turtaking.
Løsningen er å si navnet på den vi snakker til. Det samme gjelder hvem som skal få ordet; da må man si navnet til den neste personen som kan snakke.
Værsågod: Her har "Harald" fått ordet.
- Jeg er spesielt nysgjerrig på hvordan turtakingen vil foregå når nye tegnspråklige vender tilbake til fysiske møter. Har man lært tegnspråk før korona, vet man turtakingsreglene, og jeg tenker kanskje nybegynnere vil få problemer med å agere i fysiske samtaler. På skjermen tar turtaking litt tid og alle venter på tur. I fysiske møter vil man derfor kanskje falle av. Man må kommunisere med flere morsmålsbrukere for å trene opp dette, sier Eva.
- Ja, det er typisk kultur i talespråket å si navn til den som skal si noe, og det har man ikke gjort på tegnspråk før nå, sier Hilde. Nå er man nødt til å si navn fordi alle ser inn i skjermen, og dermed er det umulig å ha de naturlige turtakingsreglene som finnes på tegnspråk. Det blir også interessant å se hvordan nye tegnspråkbrukere vil gripe ordet i fysiske møter, legger hun til. I et fysisk rom bruker man gjerne vinking, banking eller lysblink. Man kan selvfølgelig vinke inn i et kamera, men om den man ønsker kontakt med ser vekk, eller fokuserer blikket et annet sted, så mister man muligheten, sier hun.
I tegnspråklige samtaler må man se hverandre når man snakker sammen. Men dersom det er mange deltakere kan ikke alle ha kameraet på samtidig. At kamera må skrus av og på har skapt en ny verden for turtakingen. Ofte omrokkeres også plasseringen på bildene når noen nye skrur kamera på og den som skal si noe må vente til alle har funnet bildet til den som skal si noe før den begynner å snakke. Det bryter samtaleflyten når deltakerne må reorientere seg før man kan gå videre.
Omrokkering: Man må ofte reorientere seg i løpet av møtene.
En annen utfordring er at når man ser seg selv på skjermen mens man snakker påvirker det selvbevisstheten på hvordan man uttrykker seg. Det er blitt vanlig med selvkorrigering, for eksempel dersom hånden er dårlig plassert ved staving eller tegnene er utenfor boksen. Dette forekommer naturligvis ikke i samtaler ellers.
Selvkorrigering: Det er uvant å se seg selv snakke.
Tegnspråk og tegnspråkets brukere er tilpassingsdyktig, og mange av disse utfordringene er tatt på strak arm og tilpasningene har kommet naturlig. Men hvordan kan dette påvirke personer som ikke har iboende en naturlig 3D-kommunikasjon, som f.eks. brukere som kun har lært seg tegnspråk via skjermen?
- Mennesker har en fantastisk språkevne og kan tilpasse seg mye, og dette gjelder også erfarne tegnspråkbrukere. F.eks. vil et smalt bilde føre til smale tegn. Det er ikke gjort noen forskning på hvordan det er for nye tegnspråkbrukere, og jeg er spent på å se om de som kun har lært tegnspråk gjennom skjerm vil fortsette på samme måte utenfor skjermen, sier Eva.
*Dr. Julie A. Hochgensang: startet temaet #EmboxedDiscourse på twitter
Sarah Katz: The Covid Zoom Boom Is Reshaping Sign Language
