Hvordan kan barn med særskilte behov eller nedsatt funksjonsevne være fullverdige deltakere i læringsfellesskapet i barnehage og skole? Dette er spørsmålet som tas opp i den nylig lanserte boka «Barn med nedsatt hørsel – Læring i fellesskap», utgitt av Gyldendal og presentert på Signo skole- og kompetansesenters personalseminar i august 2019.
– De har faktisk en formidabel kompetanse i det å vurdere kommunikasjonspartner og tilpasse seg (til sin kommunikasjonspartner). Det er et av de store poengene mine, sier seniorrådgiver Lill-Johanne Eilertsen. Hun har bidratt med kapittelet «Kombinerte vansker – En utfordring for deltakelse?», og hennes kapittel omhandler barn som har flere utfordringer enn nedsatt hørsel alene.
Oktober 2019
Tekst: Thomas Berntsen, foto: Anette Sæstad
Seniorrådgiver Lill-Johanne Eilertsen, Ph.d, fra Signo kompetansesenter har bidratt til boka med kapittelet "Kombinerte vansker – En utfordring for deltakelse?". Eilertsen drøfter hvilke kompetanser barn med nedsatt hørsel i kombinasjon med ulike funksjonsnedsettelser viser i samspill og lek med barn uten funksjonsnedsettelser, og hun trekker på erfaringer fra barnehager og skoler der barnet med kombinerte vansker ofte er eneste barn med hørselsnedsettelse. Med funn fra egen doktorgradsforskning ved Universitetet i Oslo, drøfter Eilertsen behovet og viktigheten for at barn har noe felles til grunn for kommunikasjon og samhandling, slik som et felles språk eller felles kode. Sentralt i dette er hvordan barn konstruerer ritualiserte leker, og andre kulturelle redskaper, som støtter forståelsen av de kommunikative utrykkene som er i bruk, i sine samhandlinger med andre.
Eilertsen ønsker også i sitt kapittel av boka å synliggjøre kompetansen hos de barna som blir betegnet som "de svakeste" – de som har nedsatt hørsel i kombinasjon med en utviklingshemming. I samtale rundt boka uttrykker hun at, – De har faktisk en formidabel kompetanse i det å vurdere kommunikasjonspartner og tilpasse seg (til sin kommunikasjonspartner). Det er et av de store poengene mine.
Undersøkelser viser at inntil 30–40 % av alle barn med nedsatt hørsel også har andre utfordringer, men dessverre har fokus i litteratur og praksis oftest vært på hørsel alene. Bidraget til Eilertsen er det eneste kapittelet i boka som omhandler nettopp barn som har flere utfordringer enn nedsatt hørsel. Hun viser at tilgang til en felles kommunikasjonsform er desto viktigere for disse barna, og at dette får visse pedagogiske implikasjoner for praksis i skole og barnehage. Kapittelet ser på eksempler fra spontant oppstått interaksjon mellom barn med ulike forutsetninger for kommunikasjon og språk, og belyser viktigheten av å la barn med slike ulike forutsetninger leke sammen.
Betegnelsen "barn med kombinerte vansker" refererer til barn som har en kombinasjon av hørselsnedsettelse og ulike funksjonsnedsettelser, slik som for eksempel utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser, cerebral parese, synsnedsettelser, ulike syndromer, nedsatt bevegelighet eller psykiske vansker. I en kombinasjon vil slike ulike funksjonsnedsettelser forsterke hverandre, slik at konsekvensen av den kombinerte funksjonsnedsettelsen blir større enn summen av hver enkelt. Hvordan barn fungerer med sine kombinerte vansker er individuelt, og mens noen har relativt godt fungerende språk, har andre en før-språklig kommunikasjon. Barn som har en kombinasjon av hørsels- og utviklingshemming, kan sies å ha en dobbel sårbarhet overfor deltakelse i fellesskapet i barnehage og skole.
Noe av det karakteristiske med barn med kombinerte vansker er at de i liten grad klarer å kompensere for sine hørselsvansker ved hjelp av andre sanser. Særlig barn med kognitive vansker har lavere potensiale for kompensering gjennom munnavlesning. De kan ha vansker med å kople tidligere erfaringer med hørselsinntrykk, og dermed ha vansker med å utnytte sin hørselsrest. En felles kode blir dermed desto viktigere for barn med kombinerte vansker, for å tilrettelegge for interaksjoner med andre barn.
Når vi studerer lek mellom barn, vil vi se at det foregår kontinuerlige forhandlinger, om lekens innhold, hvilken betydning lekemateriellet skal ha, hvem som skal få delta i leken, samt hva som skal inngå i rollene de enkelte deltakerne går inn i. De kulturelle redskapene i lek er tilgjengelige for alle deltakere, uavhengig av hørselsfunksjon. Lekens mange gjentakelser, forhandlinger og betydningen av kroppslige posisjoner er egenskaper som gjør at leken kan betraktes som et lite praksisfelleskap: en arena der kollektiv læring foregår, med pågående forhandlinger om mening, samt dannelse og bytte av identiteter eller roller. Det å inngå i dette praksisfellesskapet fordrer altså at medlemmene i fellesskapet samkonstruerer innholdet, reglene og rutinene.
Barnekultur kan dermed være noe av det som er felles, og som danner grunnlaget for inkludering og samhandling. Dette er fordi barn bruker elementer fra barnekulturen, bygger små ritualer og bruker gjentakelser av noe de har lært. Eksempler på dette er "Ride-Ranke" og "Borte-Titt-Tei", som er ritualer som først introduseres av foreldre og som barna selv tar i bruk. Dette gjelder også barn som ikke har den samme tilgangen til majoritetsspråket rundt seg, og slike kulturelt overførte leker får betydning utover det å gjøre noe hyggelig sammen, og påvirker også hvordan barnet tilegner seg språk. Forskning har funnet at slike samspill og ritualisert lek, som gjentar seg i bestemte mønstre, dermed legger til rette for kommunikasjon og språkutvikling.
En tett oppfølging av barn med funksjonsnedsettelser kan for eksempel innebære at den voksne går inn som tolk mellom barna, og at den voksne forebygger uønskede handlinger ved å gripe inn og avspore barnet man tror er i ferd med å utagere. Denne tette oppfølgingen kan i mange tilfeller være nyttig og nødvendig, men kan også fungere som en barriere for barn-til-barn-interaksjoner. En økt bevissthet på hva som foregår i disse interaksjonene, kan være nyttig for at samspill mellom barn uten voksen deltakelse kan få økt plass i barnehager og skoler. Rapporter fra skolehverdagen tyder på en klar tendens til økende segregert organisert opplæring av barn med funksjonsnedsettelser. Mangel på tilgang til barn uten funksjonsnedsettelser kan da være en barriere for deltakelse i et mangfoldig barnefellesskap. Det er en pedagogisk utfordring å se etter og å finne anledninger til felles opplevelser mellom barn med og uten funksjonsnedsettelser. For de som jobber i praksisfeltet, kan Eilertsens kapittel bidra til mulig gjenkjennelse i de praktiske eksemplene i boka, og at de som jobber ute i feltet med barn med hørselsnedsettelse da får noen knagger å henge sine opplevelser og observasjoner på, og dermed også lettere gjenkjenner en situasjon når den faktisk oppstår.
Kapittelet belyser hvordan barn kan lære av hverandre, og hvordan de kan ta i bruk sine kommunikative kompetanser i meningsforhandlinger med andre barn. Barn med nedsatt hørsel i kombinasjon med ulike funksjonsnedsettelser kan ha stort utbytte av lek og kommunikasjon med jevnaldrende uten funksjonsnedsettelser. Kapittelet synliggjør også at barn uten funksjonsnedsettelser kan utvikle sine kommunikative kompetanser i samspill med barn som har en annen tilgang til omverdenen, en annen måte å oppfatte og forstå sammenhenger på og en annen måte å kommunisere på enn majoriteten i barnefellesskapet.
Hele idéen for boka "Barn med nedsatt hørsel – Læring i fellesskap", er å løfte frem de ulike forskningsbidragene som er kommet de siste årene, deriblant flere doktorgradsavhandlinger innen hørselsfeltet. Noen har skrevet om bruk av høreapparat, hørselstekniske hjelpemidler, fjernundervisning i tegnspråk gjennom blant annet Skype, og andre har fokusert på deltakelse i fellesskapet og hvordan barna kan få best mulige vilkår for deltakelse. Med utgangspunkt i slik nyere forskning og kunnskap gir dermed boka et teoretisk grunnlag for, og praktiske eksempler på, hvordan alle involverte i barnehage og skole kan arbeide sammen for likeverd og deltakelse for alle. Boka gir innsikt og kunnskap som kan brukes i alle læringsmiljøer der barn deltar, og henvender seg til studenter og lærere på bachelor- og masternivå i barnehage- og lærerutdanningen, og til alle andre som interesserer seg for inkluderende opplæring og for barn med nedsatt hørsel. Finn boka "Barn med nedsatt hørsel – Læring i fellesskap" her.
Lill-Johanne Eilertsen er, i tillegg til seniorrådgiver ved Signo kompetansesenter, også førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, ved Institutt for pedagogikk. Hun har lang erfaring fra veiledningsarbeid knyttet til barn med nedsatt hørsel i kombinasjon med ulike funksjonsnedsettelser. Hennes forskningsinteresser er rettet mot atypisk kommunikasjon og vilkår for deltakelse, som er reflektert i doktorgradsavhandlingen "Deltakelse i barnefellesskap mellom barn med og uten sammensatte vansker, der hørselsnedsettelse inngår" fra 2016.
Signo skole- og kompetansesenter leverer tjenester til personer som har en hørselsnedsettelse i kombinasjon med ulike funksjonsnedsettelser, og til personer med døvblindhet. Finn vårt tjenestetilbud her.
