– Før jeg kom til Signo, kunne jeg noen få ord og små setninger på tegnspråk, sier Michael Hildeng Næss (10). Han er en hørende bror på tegnspråkkurs.
Fortell meg hva du synes var gøyest idag, spør Michael. Charlotte oppfatter tegnspråket han har lært i Signo i Andebu. Flere historier
Februar 2019
Tekst: Elisabeth Moe, Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Signo kompetansesenter i Andebu i Vestfold gir tegnspråkopplæring til foreldre og søsken, samtidig får barn med sterkt nedsatt hørsel og ulike former for funksjonsnedsettelse deltidsopplæring.
Michael Hildeng Næss er broren til deltidseleven Charlotte.
– Før jeg kom til Signo, kunne jeg bare noe få ord og små setninger på tegnspråk, men nå kan jeg liksom snakke helt vanlig.
Men først skal du få hilse på hovedpersonene. I et klasserom sitter fire barn i en ring sammen med lærere og assistenter. Barna er mellom åtte og ni år og sitter urolig på stolene sine. De har ulike former for funksjonsnedsettelser. Hjemme får de spesialundervisning, ofte i spesialklasser eller -skoler. En og en. Akkurat nå er de deltidselever ved Signo kompetansesenter. De møter andre med samme utfordringer som dem selv, og lærere som kan tegnspråk. Her bygges det språk og identitet hos barnet.
Charlotte følger ivrig med i undervisningen.
Lærer Unni Olberg sitter vendt mot barna og ser våkent fra elev til elev. En av dem ligger på gulvet og en annen er litt på vei ut. Lærerne jobber intenst med å holde på oppmerksomheten og ringen. Unni ber alle om å holde opp pekefingeren, og med en tusj lager hun en prikk på hver. De ler og ser på fingeren sin.
Unni har en rund boks med lokk med leker i på fanget.
– Nå kan du trekke, Charlotte! Sier hun. Hun viser Charlotte med hendene hvordan hun skal gjøre det. Og opp av boksen kommer det en gummislange.
– Oi, hva er det? En slange!
Så var det pekefingeren. Dette er nemlig tegnspråkundervisning. Av og til kan det være nok å bare bruke en finger. Tegnet for slange er en pekefinger som bukter seg bortover, liggende. Alle barna gjør det samme.
Nå er det Jonas sin tur, han fisker ut et stearinlys. Tegnet for stearinlys er også denne pekefingeren. Man holder den først foran munnen og så fører man den nedover og frem i en svak bue foran kroppen mens man sier L Y S.
Cecilie Horgen jobber som koordinator for deltidsopplæringen og forteller at tema for de små elevene denne timen er håndformer.
Cecilie Horgen er koordinator ved deltidsopplæringen.
– Det er som å jobbe med uttale i norsk. Mange av elevene våre har motoriske utfordringer, så dette er en god øvelse. Den samme håndformen kan være mange forskjellige tegn og når de ser at den kan brukes på ulike måter skapes et system i hodet på barna.
Når elevene er på Signo kompetansesenter føler de seg normale. Her møter elevene andre barn med tilsvarende behov som seg selv. God tilrettelegging gir mulighet til likeverdig fellesskap. Det å være medelev, se, speile seg i og oppdage hverandre, gjør noe med selvbevisstheten.
– Vi ønsker å drive mest mulig gruppeundervisning. Hjemme er det ofte én til én-undervisning. Opplegget vårt skal passe for alle, men med tilpasninger, fortsetter Horgen.
Barn lærer og motiveres jo i felleskap med andre barn. Ikke bare sammen med voksne.
Samarbeid med hjemmeskolen er viktig og de er likeverdige lærere. Et praktisk pedagogisk samarbeid hvor de utveksler erfaringer om eleven.
– Hjemmelærerne kommer ofte på hospitering her og det er kort vei til telefonen, sier Horgen.
Har gledet seg til dette: I gymsalen er søsken sammen.
Noen meter lenger borti gangen finner man en annen gruppe. Barn, fra ca. 8 til 16 år. De lærer også tegnspråk, men de sitter stille rundt et bord mens lærer Sølvi Stokke Viken skriver gloser på tavla. Av og til er de oppe én og én og sier noe på tegnspråk. Dette er tegnspråkopplæringen for søsken i «Se mitt språk».
Sølvi Stokke Viken underviser søskengruppa.
Michael Hildeng Næss er tvillingbroren til deltidseleven Charlotte. De bor i Stavanger.
– Hva lærer du her på kurs i Signo?
– Jeg lærer mest om språket. For før jeg kom til Signo, da kunne jeg noe få ord og små setninger, men nå kan si: «Charlotte, nå skal vi gå til byen, på kino og se en film som heter SmaalFoot», eller noe sånn. Nå vet jeg hvordan vi styrer hendene våre med tegnspråk. Før gikk jeg helt i vranga, for hvordan skal jeg liksom gjøre et helt språk bare med hendene?! Med bare ti fingre!
– Hva kunne du før du kom hit på Se mitt språk-kurs?
– Bare det viktigste egentlig, sånn som: «God natt». «Kan jeg få mat og drikke?» Men nå kan jeg fullstendige setninger. Jeg glemmer jo bitelitt mellom hver gang, men for hver gang jeg er her så husker jeg mer og mer.
– Når Charlotte tar av seg høreapparatene så må alt gå på tegnspråk. Da må vi trampe i gulvet eller slå på bordet for at hun skal se eller kjenne at vi skal si henne noe.
– Jeg kunne godt hatt flere døve venner der jeg bor. Hvis du omgås døve eller folk som har en liten feiljustering i kroppen, sånn som Charlotte, da blir man mye mer sosial fordi de trenger litt mer hjelp og støtte for å komme seg opp i matte for eksempel.
Av og til er Michael en slik hjelper, enten det er mattelekser eller å slå på fjernkontrollen på TV-en, eller for at Charlotte skal komme seg opp et «level» i spillene hans.
– Da sier hun takk, smiler Michael.
Hjemme i Stavanger går Charlotte og Michael på hver sin skole.
– Synes du lærerne er flinke til å undervise her?
– Kjempeflinke! Terningkast seks! De gir meg hjelp når jeg trenger hjelp.
– Har dere døve lærere også?
– Ja, vi har hatt Torkil Grindhaug Pettersen litt, da lærer vi mye tegnspråk. For når en lærer er helt døv, hører han jo ikke hva du sier, og da må du si det på tegnspråk. Eller du kan si det med kroppsspråk.
Når Charlotte tar av seg høreapparatene så må alt gå på tegnspråk. Da må vi trampe i gulvet eller slå på bordet for at hun skal se eller kjenne at vi skal si henne noe.
Michael, 10 år.
Nå skal vi til gymsalen. Der skal elevene være sammen med søsken og løse fysiske og kognitive oppgaver. Alle har gledet seg.
Cecilie Horgen forteller at de er veldig opptatt av søsknene til elevene. De skal leve lengst med hverandre og blir deres pårørende i voksen alder.
"Lilla" sier Charlotte på tegnspråk, og Michael plukker opp den lilla runde matta. Lærer Anita Roberg Hytten veileder.
Inne på det store gulvet er det rigget fem ulike stasjoner. Det er tjukkaser, bommer rigget som benker og sklier. Det er ribbevegger, en trampoline, ballonger, myke baller og store kort med bilder og farger.
Ved hver stasjon står det en eller to ansatte. De går gjennom og veileder og korrigerer hva som skal gjøres.
– Aktivitetene er nøye utvalgt og skaper situasjoner som legger til rette for målrettet kommunikasjon, forklarer Cecilie Horgen.
– Blikkontakt og oppmerksomhet øver vi på, da ser vi den gode kommunikasjonen og samhandlingen. Her lager vi miljøet slik at vi slipper å ta hensyn. Vi lager miljøer så alle i størst mulig grad kan være delaktig i aktiviteten.
Nina Bakkefjord fra Moss er mor til Edvan (9) som har Downs syndrom og er hørselshemmet.
– Jeg er her sammen med storebror Emilian. Vi har vært her siden Edvan var 3 år ca. Tidligere var hele familien vår her, men nå har vår eldste datter begynt på videregående og der får de ikke gyldig fravær for å komme på «Se mitt språk»-kurs.
– Hvordan fikk du høre om Signo?
– Vi fikk høre om Signo via andre foreldre med barn med Down syndrom. Kommunen vår visste lite om dette tilbudet.
Nina Bakkefjord: Å «integrere» barn med hørselsnedsettelser i et miljø hvor ingen kan språket deres, blir segregering!
Nina har vært aktiv i Downs-foreningen i Østfold.
– Når man får barn med Downs, lærer man nemlig at tegn til støtte er viktig for kommunikasjonen. Slik at barna våre ikke kun blir pekende barn. Da vi prøvde å finne noen som kunne undervise foreldre i tegn til tale, var det ingen på verken PP-tjenesten, helsestasjonen eller i barnehagen som kunne fortelle oss om det.
– Det var fantastisk å komme hit første gang. Like viktig som å lære tegnspråk for oss er å være sammen med andre foreldre med de samme behovene for tilretteleggingen som oss, understreker Nina.
– Man får bo her, vi ordner oss seg selv og man får roen over seg. Om man skulle reist frem og tilbake hver dag, hadde ikke hodet fått nok ro til å ta inn det du lærer i løpet av dagen. Her får vi være uten å stresse. Barna våre er godt i varetatt på skolen og vi kommer ned til hyggelige middager hvor vi sitter sammen med andre familier.
– Praktiserer dere noe tegnspråk på kvelden mens dere bor her?
– Det har hendt at vi har avtalt å bruke tegn under middager, men vi burde helt klart vært bedre på det, innrømmer Nina.
– Hjemme da?
– Rett etter at vi kommer hjem merker jeg at vi er mer koblet på hendene våre. Og det varer en stund. Men så trenger man å komme hit igjen.
– Hvordan hadde Edvan vært om han ikke hadde hatt noe tegnspråkundervisning?
– Han gjør seg forstått hjemme hos oss som kjenner ham godt, men vi står også fast av og til. Om han ikke hadde hatt noen tegn, hadde han blitt veldig frustrert. Det kan man jo tenke seg selv. Om du prøver å si noe og du mener selv at du snakker tydelig og ingen forstår deg. Det er jo det ganske frustrerende. Det er kjempeviktig for oss å ha noen tegn ved siden av og kunne forstå. Det gjør at vi også kan ha det sosialt sammen.
– Om noen tenker å legge ned dette tilbudet, er de helt på feil jorde. Det vil si at de ønsker at vi skal ha pekende barn som kun svare ja og nei. Det ødelegger muligheten for nesten all kommunikasjon. Våre barn trenger et språk som alle andre.
Våre barn trenger et språk som alle andre. Nina Bakkefjord
– Ja, det ville vært helt krise, skyter Linn Ramse Øsbøll inn. Hun er mor til Lauritz som også har Downs syndrom og en hørselsnedsettelse.
– Det vil jo si at de mener at barna våre kun skal kommunisere med foreldrene sine. De skal ikke få kommunisere med søsken en gang.
– Det å «integrere» barn med hørselsnedsettelser i et miljø hvor ingen kan språket deres, blir segregering! Sier Nina.
– De glemmer at det er ufattelig slitsom å bruke krefter på å prøve å munnavlese hele tiden i et klasserom eller hva det måtte være, eller at alt skal gå via en tolk. Det er jo helt avgjørende å kommunisere med ditt eget språk, sier Linn.
– Ja, det handler rett og slett om livskvalitet. Alle har behov for å snakke på sitt språk.
Disse tilbudene får familiene opp til fire uker i året, fra 2-3 års alder og ut videregående skole. Kurset heter «Se mitt språk». Sammen bygger familiene selvtillit, felleskap og identitet. Kommunikasjon, tid og oppmerksomhet er stikkord.
Jonas og Dina Matheussen er søsken og gode venner.
